Å gjøre en forskjell i skolepolitikken –

Det er debatt om hvilke parti som har det beste programmet for skolen for tiden. Kristin Clemet skriver i en kronikk i Dagbladet, 9.juli at venstresidas skolepolitikk er kastet på historiens skraphaug. De lærde strides, politikerne kappes og spaltistene synser. Det er kulturkamp om skolen, og viktige verdier står på spill. Noen hevder at det er Høyre som har vunnet slaget om skolen, og at blant annet Arbeiderpartiet har tatt inn tradisjonelle, borgelig skolepolitiske saker i sitt program. Fra mitt ståsted i skolen opplever jeg at Kunnskapsløftet har gitt mange og viktige impulser til skolen. Det er blitt en ny kultur for læring og kunnskap. Det har blitt legitimt å snakke om lærerens sentrale rolle i opplæringen og om betydningen av godt lederskap. Vi har fått bedre systemer for å evaluere våre resultater og kartlegge våre elever, og det kommer tydeligere fram at skolen både har et dannelsesoppdrag og et læringsoppdrag.

Både Høyrepartiene(H og Frp) og Arbeiderpartiet går i september til valg med programmer der man blant annet er enige om:
• Flere gode lærere med autoritet, faglig tyngde
• Bevaring av nasjonale prøver.
• Flere timer og økt kvalitet i sentrale skolefag
• Større vekt på grunnleggende ferdigheter
• Tydeligere mål
• Vurdering.
Ettersom enigheten er så stor på flere viktige områder vil det kanskje ikke gjøre noen forskjell om det er sosialdemokratene eller de borgelige som styrer kunnskapsdepartementet etter valget?
I en tabloid debatt blir man ofte sittende igjen med inntrykket av at skolen handler om resultater på diverse prøver og tester, om at det stort sett eksisterer tre grunnleggende ferdigheter; lesing, skriving og regning, og at all opplæring først og fremst har til hensikt å forberede elevene for videre skolegang og studier.
Høyrepartiene skårer billige poenger her, for her er vi i kjernen av deres skolepolitikk.
Det er mye vanskeligere å fremstille verdier som fellesskap, trygghet, tilhørighet, inkludering og samhandling i tabloide overskrifter og populistiske formuleringer. Dette er verdier som er i kjernen av Arbeiderpartiets skolepolitikk, og de er helt fraværende i høyresidens programmer. Dette er verdier som kjennetegner fellesskolen, og som betyr mye for folket. Og ikke minst i vår sammenheng; de representerer selve grunnlaget for at læring skal finne sted. På den måten representerer Arbeiderpartiet en skolepolitikk som erkjenner den enkelte elevs individuelle behov og skolens rolle som felleskapsarena samtidig som skolens oppdrag som kunnskapsinstitusjon og som arena for unge mennesker i vekst blir ivaretatt.

Slik jeg leser Arbeiderpartiets program er det et annet område som også er viktig for partiet, men som er blitt underkommunisert. Det er den skapende dimensjonen og de estetiske læringsprosessene. Jon Roar Bjørkvold reiser fortsatt rundt i landet og foredrar om det musiske menneske, og boken hans ved sammen navn er kommet i flere opplag og oversatt til mange språk. Hans budskap er like aktuelt i dag som det var på 80-tallet. Bjørkvold støttes av ny, internasjonal forskning som viser til forbløffende resultater i akademiske disipliner der skolen legger vekt på kunst og kultur av god kvalitet i opplæringen (Anne Bamford -06).

I læreplanen for skolen, Kunnskapsløftet, skrives det mye og om det skapende menneske og om kulturell kompetanse. I del 2- Prinsipper for opplæringen-vektlegges utvikling av kulturell kompetanse som et prinsipp som skal gjelde for alle fag og nivåer i grunnopplæringen.
I 2007 kom det en strategiplan for kunst og kultur i opplæringen; ”Skapende læring”. Her følges prinsippene fra Kunnskapsløftet opp med konkrete planer og tiltak.
Arbeiderpartiet har til forskjell fra høyrepartiene programfestet tiltak som både Læreplanen og Strategiplanen tar opp. Arbeiderpartiet sier blant annet at:
• Skolen skal ha som mål å utdanne hele mennesket og gi elevene mulighet til å utfolde seg praktisk og estetisk.
• Skolen skal legge til rette for at elevene får utviklet sine talenter og opplever mestring.
• Det skal satses på bemannede, utviklingsorienterte og dynamiske skolebibliotek som læringssentra i grunnskolen.
Det er vanskelig å se at dette poengteres i noen av høyrepartienes programmer. Selv om man er enig om mye, er og blir det grunnleggende ideologiske forskjeller på en Høyre/Fr.p styrt skole og en skole ledet av Arbeiderpartiet. Partiene bygger på verdisett som ligge langt fra hverandre og dette får betydning for hvilke språk og hvilke ord man velger når man skal beskrive skolens oppgaver og innhold.
De verdiene som legges til grunn for ledelsen av norsk skole vil på helt avgjørende vis virke på skolens innhold, dens kvalitet, dens form og dens grunnleggende syn på læring og oppdragelse. Derfor gjør det en forskjell hvem det er som sitter i regjerningskontorene etter valget.
Når den rød-grønne regjeringen tar fatt på fire nye år etter valget i september, bør Arbeiderpartiet gå enda lenger i sin satsing på å tydeliggjøre at dannelse og læring er to sider av samme sak, ved å programfeste en utvidelse av de grunnleggende ferdighetene til også å gjelde estetikk, kreativitet og skapertrang i alle fag.
Innføringen av det skapende som en grunnleggende ferdighet i fag, vil gi skolen et av de viktigste verktøyene for å tilrettelegge for skapende læring i skolehverdagen. Forskning og lang erfaring fra grunnskolen tilsier at man ved et slikt grep tilfører fagene og opplæringen en viktig dimensjon. En dimensjon som setter farge på undervisningen, skaper temperatur i klasserommene, engasjerer elevene, og ikke minst; gjør det lettere å lære. Ved å gjøre et slikt grep vil Arbeiderpartiet bli partiet med store ambisjoner for fellesskolen, en skole som tar hensyn til at elever lærer på ulike måter, og som stimulerer lærelysten fra første skoledag.